| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Samfundets støtter
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Til Samfundets støtter er det bevart et omfattende manuskriptmateriale. Særlig kan det se ut som om Ibsen har hatt vanskeligheter med å få til en tilfredsstillende begynnelse. I innledningen til Efterladte skrifter peker utgiverne Halvdan Koht og Julius Elias på «en betegnende kendsgerning, at vi har 5 forskellige håndskrifter bare til dette stykkes begyndelse, og endda kan det bevises at flere må være tabt» (ES 1, XLIX). Noen tidlige opptegnelser (NBO Ms. 8° 1469:1–2), tidfestet til 1870, gjelder et verk han kaller «lystspillet», og innholdet i disse indikerer at det kan dreie seg om forstudier til det som senere ble Samfundets støtter, selv om det er store avvik med hensyn til aktører. Når Ibsen i tiden etter at Kejser og Galilæer er fullført og utgitt (1873), nevner sitt «nye arbejde», uten å navngi det eller opplyse hva det handler om, kan vi ikke gå ut fra at det må være skuespillet om familien Bernick. Og til Edmund Gosse skriver han to dager før utgivelsesdato for Kejser og Galilæer, 15. oktober 1873: «Jeg omgåes fortiden med mange literære planer; men ingen af dem er endnu rigtig modnet.» Dette tyder på at utkastet til et lystspill fra 1870 ikke lenger var aktuelt.
Sommeren 1874 tilbragte Ibsen i Norge fra medio juli til primo september. Den sommeren ble det i avisene i Kristiania referert fra debatten i det engelske underhus om Samuel Plimsolls kampanje for å øke sjøfolks sikkerhet ved å innføre restriksjoner mot bruk av skip som ikke var sjødyktige (jf. ES I, LXXXIV; jf. også Bakgrunn ovenfor). Ibsen har trolig fulgt med i disse referatene, men lite tyder på at han straks gikk i gang med sitt skuespill om skipsreparasjoner og personlig moral. Et brev han skrev vinteren 1875, kan tyde på at han ikke helt har forlatt norsk middelalderhistorie. Han vil gjerne ha tilsendt gode norske oversettelser av Kongespeilet, av Kongesagaene og av et skrift som er tillagt kong Sverre, og som har en viss forbindelse med Kongespeilet (jf. brev til Ludvig L. Daae 4. februar 1875). Denne bestillingen har ikke gitt seg utslag i noe kjent litterært prosjekt av Ibsen. Det kan muligens ha sammenheng med at han knappe seks uker senere er opptatt av Bjørnsons to nye samtidsskuespill og ber Hegel om å sende dem (jf. brev av 16. mars 1875). Tre måneder etter dette, midt i juni, kunne han se En fallit på Residenztheater München, noe som trolig har styrket hans forsett om å skrive samtidsdramatikk (jf. Gimmler 2000, 155; brev til Hegel 17. juni 1875).
En del av forsommeren 1875 gikk med til å forfatte et bidrag Ibsen hadde lovet Georg Brandes med tanke på tidsskriftet Det nittende Aarhundrede. «Et rimbrev» ble sendt 14. juli 1875 og stod på trykk samme høst. Også denne sommeren ble det skrevet i avisene om Plimsolls iherdige kamp for sjøfolks sikkerhet, blant annet 30. juli i den norske avisen Ibsen holdt, Morgenbladet. Men så har dikteren i august endelig satt seg ned med et nytt skuespillprosjekt som han kan rapportere om til Hegel fra sitt sommeroppholdssted Kitzbüchel i de tyrolske fjell: «jeg […] har fuldstændigt udarbejdet hele planen til det nye 5-akters skuespil af nutidslivet, som jeg længe har tænkt på at skrive og som vil blive fuldført i løbet af vinteren, såfremt intet uforudseeligt skulde indtræffe» (brev av 22. august 1875). Av et brev til Georg Brandes tre uker senere fremgår det at han nå skal bruke tiden på dette arbeidet. Brandes har bedt om et nytt bidrag til tidsskriftet han redigerer sammen med sin bror Edvard Brandes, men Ibsen avslår: «Til Oktober-heftet er det mig en umulighed at levere noget bidrag; jeg går nemlig i denne tid omkring med et større dramatisk arbejde i tankerne og dette udelukker med nødvendighed beskæftigelsen med alt andet» (brev av 16. september 1875). Han føyer til at bidrag av det slaget tar mye tid; det siste diktet han sendte tidsskriftet, kostet ham en hel måned.
I slutten av oktober er Ibsen kommet så langt at han ser slutten på første akt, og han har bestemt seg for hva stykket skal hete. Til Hegel skriver han: «Bogens titel bliver: ‹Samfundets støtter›, skuespil i fem akter. Dette arbejde kan på en måde betragtes som et modstykke til ‹De unges forbund›, og kommer til at røre op i adskillige af tidens betydningsfuldere spørgsmål» (brev av 23. oktober 1875). Hegel svarer at han finner tittelen «fortræffelig», og at han er sikker på at den ved en forhåndskunngjøring vil medvirke til at boken vil bli imøtesett med store forventninger (jf. brevkonsept 25. oktober 1875, KBK NKS 3742, 4°, II). Arbeidet går sin gang, og 25. november forteller Ibsen til Hegel at første akt er ferdig og renskrevet, og at han er i gang med annen akt. Han er optimistisk med tanke på hvor fort det skal gå, og vil gjerne innvie aktuelle teaterledere i sine planer med tanke på oppførelse. Tonen mellom dikteren og hans forlegger er preget av gjensidig takknemlighet. I et brev i desember minner Ibsen Hegel om at det nå er ti år siden han «med uro ventede på udgivelsen af ‹Brand›. Tak for den tid som ligger imellem! Ingen har således som De bidraget til forskellen mellem nu og da for mit vedkommende. Vær forvisset om at jeg aldrig glemmer dette» (brev av 10. desember 1875). Ifølge brevkonsept 14. desember 1875 svarer Hegel:
De 10 Aar, i hvilke jeg har havt den Ære at være Deres Forlægger, have været heldige Aar for min Forretnings hele Udvikling og jeg veed bedst hvad jeg i saa Henseende er Dem skyldig, mod hvilket de Smaatjenester, jeg er istand til at yde Dem, kunne regnes for Intet. – Naar De kommer med Deres nye Arbejde, vil det blive modtaget med Glæde af vort Theater, som vil honorere efter højeste Scala; derom maa De være forvisset (KBK NKS 3742, 4°, II).
Til den svenske teatersjefen Edvard Stjernström, som i januar 1875 hadde innviet Nya teatern på Blasieholmen i Stockholm med Bjørnsons En fallit (svensk tittel Ett handelshus), skriver Ibsen i januar 1876 om et par av sine historiske skuespill, men «i fortrolighed» legger han til at «jeg fortiden skriver på et nyt 5-akters skuespil af vort nordiske nutids-liv og at jeg håber at blive færdig dermed i Maj måned» (brev av 27. januar 1876). Andre ting kom imidlertid i veien; han fulgte nøye med i Christiania Theaters arbeid med å tilpasse Peer Gynt til scenen, han måtte forhandle med en del tyske teatre om oppførelser av skuespill som Kongs-Emnerne, Hærmændene på Helgeland og Fru Inger til Østråt, og i august dro familien til Gossensass i Tyrol på et forsinket sommeropphold. Han skriver fra Tyrol til Hegel og forklarer at det ikke har vært mulig å prioritere det aktuelle arbeidet: «Under varetagelsen af alle disse anliggender har jeg måttet sætte fuldførelsen af mitt nye skuespill tilside; men efter tilbagekomsten til München i begynnelsen af næste måned er det min agt at lægge den sidste hånd derpå» (brev 15. september 1876). Det gikk ikke så raskt med Samfundets støtter som han likte å rapportere til sin forlegger og til aktuelle teaterledere. Det hadde gått enda langsommere med Kejser og Galilæer, men det var et verk som krevde en god del forarbeid. Med nåtidsskuespillet var det en annen type arbeid som viste seg påkrevet; dikteren ønsket å gjøre seg ekstra flid med komposisjonen. Dette tok ikke langt fra to fulle år.
Utpå vinteren 1877 ser det ut til at Ibsen får et fastere grep på skuespillets handlingsgang. Han avlegger en kort rapport om tidsplanen for det avsluttende arbeidet: «Mit nye stykke gør jeg færdigt isommer og sender Dem da manuskriptet snarest muligt; rimeligvis udkommer det samtidigt på tysk» (brev av 9. februar 1877). De mange utkastene kan antas å være blitt til i tiden mellom våren 1875 og våren 1877, men da få av dem er datert, er det ikke mulig å rekonstruere arbeidsprosessen skritt for skritt. Noe kan vi se av endringer av navn på en del av personene. Et eksempel er den unge piken som i det ferdige skuespillet er kalt Dina Dorf, men som i en tidlig plan for stykket bærer navnet Valborg. Vi kan gå ut fra at denne planen er blitt til senest i slutten av mars 1875, fordi Bjørnsons En fallit, hvor Valborg er navnet på en av de sentrale unge personene, trolig kom Ibsen i hende på det tidspunktet, og han ble nødt til å finne et annet navn på sin tilsvarende kvinneskikkelse (jf. brev til Hegel 16. og 27. mars 1875). En annen type endringer består i at tallet på aktører i de tidlige utkastene er redusert i det endelige verket. Strykningen gjelder særlig den eldre generasjonen; en stund hadde dikteren bruk for både Karsten Bernicks mor, enkefru Bernick, først kalt «oberstinde», deretter «amtmandinde», og hans svigerfar, Mads Tønnesen, «skibsreder og bygmester», foruten madam Dorf, «forhenværende skuespillerinde», mor til Dina.
Til Hegel hadde Ibsen 23. oktober 1875 omtalt sitt nye arbeid som et «skuespil i fem akter» og et motstykke til femakteren De unges Forbund. Også i brev 26. og 27. januar 1876 omtaler han det som et skuespill i fem akter, men i avslutningsfasen året etter har han redusert antallet akter: «Mit nye skuespil nærmer sig nu endelig med raske skridt sin fuldførelse. Det blir i fire akter og kommer til at udgøre omtrent 180 sider trykt, – neppe mindre; måske lidt mere» (brev til Hegel 20. april 1877). Viktigere enn hvor mange akter handlingen ble delt i, er spørsmålet om lokalisering og tidsspenn. En (udatert) opptegnelse (NBO Ms. 4° 1112a, bl. 22) viser at handlingen er tenkt å foregå fire ulike steder på Bernicks eiendom: «Værelse hos grossereren», «Grossererens have», «Spadservejen ved stranden» og «I lystskoven». Senere har Ibsen valgt å la alle aktene lokaliseres til «En rummelig havesal i konsul Bernicks hus»
. Handlingens tid blir ikke klart angitt, men vi kan av enkelte antydninger oppfatte tidsspennet slik at første akt foregår en ettermiddag, mens de tre følgende aktene går neste dag til mørket faller på, det vil si halvannet døgn til sammen. Vi kan i lys av de mange utkastene og de viktigste endringene gå ut fra at dikteren har arbeidet uvanlig lenge med komposisjonen av dette stykket, og at han har tilstrebet konsentrasjon av handlingen. Samtidig er det ikke et rent interiørskuespill. Et sinnrikt arrangement med store speilglassruter ut mot haven og gatepartiet i bakgrunnen og et system av forheng som kan stenge av utsikten etter behov, gjør at handlingen kan utfolde seg i en kombinasjon av interiør og eksteriør.
. Handlingens tid blir ikke klart angitt, men vi kan av enkelte antydninger oppfatte tidsspennet slik at første akt foregår en ettermiddag, mens de tre følgende aktene går neste dag til mørket faller på, det vil si halvannet døgn til sammen. Vi kan i lys av de mange utkastene og de viktigste endringene gå ut fra at dikteren har arbeidet uvanlig lenge med komposisjonen av dette stykket, og at han har tilstrebet konsentrasjon av handlingen. Samtidig er det ikke et rent interiørskuespill. Et sinnrikt arrangement med store speilglassruter ut mot haven og gatepartiet i bakgrunnen og et system av forheng som kan stenge av utsikten etter behov, gjør at handlingen kan utfolde seg i en kombinasjon av interiør og eksteriør.
